MIDDELHAVET : ANTALYA (2)

I artikkelserien om de syv tyrkiske regionene har vi besøkt dem alle, en etter en. I forrige nummer av JOURNAL startet vi med en introduksjon av Antalya, dens grunnleggelse og historie.

Antalyas høydepunkter - nåtid

Antalya kommune er stolte av å presentere attraksjonene og livsstilen i sitt distrikt, og forhåpentligvis vil mange av dere ønske å oppleve dette også.

Kaleiçi (gamlebyen): Den er omgitt på innsiden og utsiden av hesteskoformede vegger, hvorav de fleste er blitt ødelagt og har forsvunnet med tiden. De gamle veggene er et felles monument av de hellenistiske, romerske, bysantinske, seldsjukkiske og osmanske perioder. Veggene har 80 bastioner (fremskutte plattformer). På innsiden av veggene, er det omtrent 3000 hus med røde flistak. Den karakteristiske hus-strukturen gir ikke bare en idé om arkitekturhistorien i Antalya, men gjenspeiler også livsstil og tradisjoner i regionen. I 1972 ble Antalya marina og bydelen Kaleiçi tatt under beskyttelse av «Det høye råde for faste monumenter og antikviteter» som et beskyttet område på grunn av sin unike struktur. På grunn av restaureringsprosjektet «Antalya Kaleiçi complex" ble Departementet for turisme tildelt Golden Apple Tourism Oscar av FIJET (International Journalists Association of Tourism) den 28. april 1984. I dag har Kaleiçi blitt et underholdningssenter med sine hoteller, pensjonater, restauranter og barer.

Gamle hus i Antalya: Siden somrene er svært varme og vintrene er milde i Antalya, har beskyttelse mot sola vært viktigere enn beskyttelse mot kulde. Skyggefulle bakgårder og steinlagte plasser er tilrettelagt for luftsirkulasjon. Husene ble bygget som tre-etasjes, med innganger som fungerer både som oppbevaringsbod og gang.

Yivli Minaret: Regnet som det første tyrkiske monument i Antalya, beliggende nær marinaen i sentrum. I følge innskrivninger på monumentet, ble den bygget under styret til den anatoliske seldsjukken Sultan Alaeddin Keykubat (1219 -1236). Mursteinsbygningen består av åtte halvsylindere. Hvis det opprinnelig var en moské ved siden av denne minareten, er denne revet, siden moskéen nær minareten i dag er fra 1372, dvs. en senere periode. Denne ble bygget av arkitekten Tavaşi Balaban i en periode med tyrkisk fyrstedømme, Hamitoğulları Tarihi (1301-1423).
 

Ulu Cami (Ulu -moskéen): Den er kjent som Kesik (den ødelagte/avkortede) minareten. Den ble faktisk opprinnelig bygget som et romersk tempel i det 2. århundre og ble konvertert til en Basilika i det 5. århundre. Lite overlevde fra det opprinnelige monumentet, og siden ble det gjort endringer under den bysantinske perioden. Monumentet ble så reparert under den osmanske perioden, og en del av den ble brukt som Mevlevihane (“virvlende hall” for dervisjene, en muslimsk orden kjent for sine ville og ekstatiske ritualer). Siden ble den åpnet for publikum som en moské.
 

Karatay Madrasah: Dette var et av de viktige tyrkisk-islamske monumentene og ble bygget på midten av det 13. århundre.
 

Evdir Han (Evdir Caravansery): Fram til begynnelsen av det 20. århundre, ble transport besørget av hester og kameler, og varer ble også fraktet på denne måten. Karavanene innkvarterte i "Han" og spesielle innkvarteringssteder for karavaner på veien. Evdir Han er et av dem. Du finner det på veien nordover fra Antalya og det ligger 1 km øst for veien mellom Antalya og Korkuteli og 18 km fra Antalya sentrum. Den delen som tiltrekker seg mest oppmerksomhet er den skarpt spissformede og buede portalen. Dette er et Seldsjukkisk monument som ble bygget i det 13. århundre.
 

Kırkgöz Han: Kırkgöz Han er det andre obligatoriske stoppet på den gamle veien mellom Antalya og Afyon. Kırkgöz Han ligger i Kırkgöz, i bydelen Pınarbaşı, som ligger 30 km fra Antalya. Dette monumentet er i svært god stand.
 

Düden-fossen: Fossen som er en av de naturlige skjønnheter som symboliserer byen, ligger omtrent 10 km nordøst for Antalya sentrum. Den faller ned fra en høyde på 20 meter. Den viktigste kilden til vannstrømmen ligger i Kırkgöz-området. Imidlertid ligger nedre del av Düden-fossen på veien til Lara Beach. Dette er sørøst for sentrum og fossen strømmer her ut fra 40 meter høye klipper.
 

Kurşunlu-fossen: Denne ligger 7 km fra avkjøringen til Isparta, som igjen ligger 24 km øst for Antalya, på veien til Alanya. Dette naturens under er også et av de mest besøkte stedene. Fossen er som et drømmeland, og ligger inne i den dype grønne dalen. Hele området med fossefallet kan sees i løpet av omtrent en halv time. Vannet danner små innsjøer på noen plasser og det er masse fisk. Området tiltrekker seg også oppmerksomhet med sin rike fauna. Fossene Düden, Kurşunlu og Manavgat har blitt brukt som opptakssted for mange tyrkiske filmer, og alle stedene kan nås enkelt med buss.
 

Lara - Konyaaltı (strender): Den naturlige skjønnheten Lara strand som ligger omtrent 10 km nord for Antalya sentrum, samt Konyaaltı-stranden som ligger på vestkysten av sentrum, er de beste strendene i byen.
 

Perge: Perge ligger 18 km nord for Antalya, i nærheten av Aksu-distriktet. Det er en viktig pamfyliansk by (Pamfylia = antikk region i det sørlige Anatolia) siden den ligger på den gamle handelsruten mellom Kilikia (den sørlige kystregionen av det antikke Anatolia) og Pisidia (omtrent det som tilsvarer regionen Antalya i dag). Grunnleggelsen av byen sammenfaller med andre pamfylianske byer (7. århundre f.Kr.). Perge var viktig for kristne ettersom Paulus og Barnabas kom hit. Rikdommene som f.eks. statuen Plancia Magna var viktige monumenter her. I Perge, hvor de første utgravningene ble startet i 1946 av Istanbul-universitetet, ble det funnet ruiner av teater, stadion, hovedveier med søyler og agoraer (agora = antikk markedsplass).
 

Karain-grotten: Restene av Karain-grotten som ligger 27 km nordvest for Antalya, innenfor grensene til Yağcılar, tilhører paleolittisk, eldre steinalder, yngre steinalder og bronsealderen.
Denne grotten er et av de stedene som bør sees.
 

Ariassos: Dette ligger 1 km fra en avkjøring etter ca. 48 km på motorveien mellom Antalya og Burdur. Beliggende i fjellsiden er den antikke byen Ariassos verdt å se, med sine hamam’er og gravkamre i fjellet. I begynnelsen av Ariassos-dalen, reiser den mest fantastiske gjenværende del av den antikke inngangsporten seg. Dette monumentet som tilhører den romerske perioden, kalles "UҪ Kapı" (Tre dører) av lokalbefolkningen, siden det har tre buer, og dermed tre innganger. Et av de mest oppsiktsvekkende trekkene ved Ariassos er at tre av de fire gravstedene i byen er rester etter antikke gravplasser, med storslagne gravkamre.
 

Livsstil: Det finnes arv etter to rådende livsstiler i Antalya og regionen rundt. Da det tyrkiske folk først kom hit, valgte de umiddelbart å bosette seg og bygge landsbyer, byer og tettsteder. En annen del av befolkningen fortsatte det omflakkende livet de hadde før de kom til Anatolia. Ifølge en livsstil som kalles “delvis bosatt” levde 15-20 og noen ganger hundrevis i familie med hverandre, sammen i telt.  De vandret til fjells om sommeren og til det varme lavlandet ("Kışlak") om vinteren. De avlet sauer og kameler, og solgte eller byttet produktene fra disse dyrene med den “bosatte” befolkningen. De produserte kjøtt, melk, olje og telt vevet av dyrehår, samt tepper farget av planten Krapp (Rubia tinctorum). Det var også folk som laget avlinger av grønnsaker, selv i de mest begrensede områder. Det fantes også store grupper av “ikke-bosatte” (aşiret, oymak) som avlet hester til den ottomanske hæren.

Tyrkiske tepper som glamoriserer de viktigste muséene i Europa, er håndverk fra disse menneskene. En stor del av nåværende folkemusikk-kultur er arvet fra disse nomadene. De mest betydningsfulle diktere av tyrkiske folkediktning og musikk, som Karacaoğlan og Dadaloğlu, er representanter for denne kulturen. Siden tidlige tider har mennesker som levde et “bosatt” liv, generelt kalt seg selv for bonde og innfødt, mens når du kommer til en landsby med høy andel av Yoruk’er (tyrkiske nomader), sier de "dette er en landsby av nomader". Slike bemerkninger kan bevitnes overalt i Tyrkia. Selv om folk legger vekt på disse forskjellene som går langt tilbake i tid, har imidlertid alle de samme røttene og de er alle tyrkiske. De ser ikke annerledes på hverandre og oppfatter dette som en rikdom.

I dag er Tyrkia et av landene som er dannet av den moderne samtiden, og som bruker teknologien på den beste måte. Imidlertid finnes det også i dag mindre “ikke-bosatte” grupper som fører et liv som er tusen år gammelt, og som har både nostalgisk og kulturell verdi. Disse utgjør imidlertid ikke flere enn noen hundre personer. Dessverre finnes det bare kameler igjen fra denne livsstilen. Hvis du tilfeldigvis kommer til Belek, Manavgat eller Alanya om sommeren, vil du se kameler med bjeller og rangler som frakter turister. Dette er et minne fra den tiden. Videre kan du se Yoruk-telt for lokale og utenlandske turister i Kemer og på veien mellom Antalya og Kumluca. Du kan spise pannekake med kulturmelk i disse teltene som ser ut som halve museum. Den innfødte befolkningen i Antalya emigrerer til platåer som Gömbe, Sütleğen og Alanya selv i dag, så fort de får en sjanse. Denne tradisjonen har de etter forfedrene sine. Du kan også være vitne til snø som blir bevart i hull i Taurusfjellene i noen fylker, og som blir fraktet til sentrum av fylket og deretter omgjort til juice solgt av egne selgere. Dette er ytterligere en gammel tradisjon fra Yoruk’ene.
 

Lokale matvarer: Dyreholdet og ​​produkter av hvete bestemmer grunnlaget for ernæringen til Yoruk’ene. Selv om rå grønnsaker i det minste produseres langs kystlinjen, er det hvete og tørre grønnsaker som får betydning i de indre regionene. Det er mulig å finne all verdens mat på turisthoteller og restauranter, men lokale måltider som er spesielle for regionen er Saç Kavurması (tørket lam stekt på jernplate), Tandır kebabı (Tandoori kebab), Kölle (stuet hvete, bønner, erter og hestebønner), Domates Cilvesi (måltid med tomat), Hibeş (rett bestående av tahini, spisskummen, flak av rødpepper og sitronsaft) og Arap aşı (suppe).

Antalya som provins har masse annet å tilby deg. Følg med - så vil du finne mange interessante steder å besøke!