MENNESKER MED INNFLYTELSE - PAULUS (3)

For noen måneder siden avsluttet vi vår serie «Side ved side» - et lite blikk inn i verdenen til de tre store religionene (kristendommen, islam og jødedommen) som har det samme historiske opphavet og som eksisterer side ved side i denne delen av Asia (og flere andre deler av verden).

Viktige personer for de troende har også relevans for de ikke-troende, disse er en del av vår historie. Selv om noen betviler deres eksistens, aksepterer de fleste ikke-troende at de har levd - men at de kanskje ikke har vært slik som de troende hevder. Flere av disse er en del av tyrkisk historie, og vi håper at du vil like vår presentasjon av dem, som en oppfølging til «Side ved side».

En veldig interessant person er Paulus fra Tarsus (nær Mersin). Han var en av de personene i historien som var ansvarlig for å gjøre kristendommen til den største religionen (iht. antall troende). Imidlertid er de mest interessante historiske faktaene rundt Paulus alle turene som han gjennomførte, turer som etterlot store spor for ettertiden - vår nåtid.

I utgave 6 av JOURNAL (februar 2014) presenterte vi Paulus’ første (misjonær-)reise. Tiden har nå kommet for hans neste reise.

Misjonærreiser

Dette kartet viser det store området vi snakker om. I dag følger noen reiseselskaper deler av disse turene, i busser. En tur som tar 10-14 dager. Det er ganske imponerende å utføre disse turene (over land) til fots. Tenk bare på varmen om sommeren og de kalde snøfylte vintrene. I tillegg, store øde områder, ville dyr og til og med forfølgere som ønsker å drepe deg.
 

Paulus’ andre reise
Året er 51 e.Kr. Paulus ønsker å sjekke hvordan det går med de kristne kirkene. Barnabas og Mark bestemmer seg for å reise til Kypros, mens Paulus tar med seg Silas gjennom Syria og Cilicia (i det som i dag er sør-østre Tyrkia).

Paulus og Silas stopper først i Derbe, en bosetting i høylandet nær dagens Karaman. Derbe ble en av de få plassene hvor Paulus ikke hadde noen form for hendelse. Det endte ikke i et opprør, og han kunne forlate byen ganske fredelig, hvilket var uvanlig under hans tjeneste.

Reisen gikk videre til Lystra, hvor de fant Timothy. Han ble en følgesvenn og ble med dem videre på reisen.

Lystra (nær Konya) kalles i dag Klistra, en landsby langs den tidligere nevnte persiske Kongeveien. Her kan vi finne antikke ruiner som en kirke med et stort kors på veggen, en vingård, hus-lignende bygninger og ruiner av en by på toppen av en ås som kalles «Alusumas», hvor ytterligere ruiner fra en kirke finnes. I følge de lokale ble den gjemte byen bygget over åsen for å gjemme den fra fiender fra det antikke Anatolia.

Frygia ble neste stopp - et kongedømme i den vestlige delen av Anatolia. Rester etter denne antikke byen kan sees i Eskișehir.
I 133 f.Kr. ble restene etter Frygia overført til Romerriket. I forbindelse med den provinsielle administrasjonen, opprettholdt romerne et delt Frygia, som bandt sammen den nord-østlige delen av Galatia-provinsen og vestre del av Asia-provinsen. De romerske administrative inndelingene er interessante, og det bør noteres at de provinsielle grensene ikke tok hensyn til de etniske skillelinjene i området.

Frygia var et hovedområde for bosetting av jøder som var forvist fra. Det finnes beviser på at jødiske innvandrere ble oppfordret til å bosette seg der av Selevkiderikets herskere, som anså dem som et stabiliserende element i befolkningen. I sin tale Pro Flacco skrev Cicero at hans oppdragsgiver tok et stort beløp i gull fra de asiatiske jødene, og han nevnte spesielt to Frygiske byer, Apamea og Laodicea, som deres bosteder. Dette beløpet kan virke til å representere den årlige hyllest til Jerusalem for 50 000 jøder, altså en meget betydelig minoritetsgruppe i befolkningen i området. Samtidig ble ikke jødene i Frygia høyt ansett av storby-jødene, hvis strenge medlemmer så på dem som slappe i sin jødedom, og de ble ansett som altfor tilbøyelige til å ta opp den korrupte religiøse praksisen fra det lokale miljøet. Den jødiske minoritet hadde mistet kontakten med sine gamle tradisjoner og hadde ingenting av den utviklede jødedommen av Aleksandria-jødene. "Badene i Frygia og dens vin" sa Talmud, "hadde skilt de ti stammer fra sine brødre", derav deres frigjorthet. Selv Talmud nevner mange frafall fra jødedommen. Paulus’ opplevelser i området, både hans store mål for aksept, og den påfølgende forfølgelsen, kan gjenspeile denne situasjonen. En villighet til å godta det nye og det uortodokse, motarbeidet av en rigid gruppe tradisjonalister - følsomme for vitnesbyrd og omdømmet til de jødiske diasporaene.

Etter besøket I Frygia, reiste Paulus og hans følgesvenner mot Galatia. De hevdet så at de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å reise inn i Asia eller Bitynia. De gikk derfor gjennom Mysia til Troas.

Regionen Troas ligger i nord-vestre hjørne av Lilleasia, i distriktet Mysia og den romerske provinsen Asia, før Egeerhavet og inngangen til Dardanellene og støttet av fjellkjeden Ida. I Troad, eller Troas, beseiret Alexander første gang perserne i slaget om Granicus, og gjentok dermed det som var nedtegnet I historien, det tidligere slaget mellom øst og vest i den greske beleiringen av Troja.

Byen var Alexandria Troas, ca. sytten km fra ruinene av det gamle Troja på Hissarlik, grunnlagt av Lysimakhos i år 300 f.Kr. på stedet for det tidligere Antigoneia. Troas var en romersk koloni i Augustus’ tid, og en av de viktigste byene i nord-vest Asia. Den var også en sentral havn på handelsruten mellom Makedonia og Asia. Betydelige ruiner av Troas finnes den dag i dag.

Troas går hovedsakelig igjen i historien om Paulus. Lukas beskrev avvisende hvordan Paulus og Silas hadde kommet langs Egeerhavet under en merkelig følelse av tvang. Alexandria Troas, for å gi regionen sitt gamle navn, hadde for lengst blitt en romersk koloni, men Paulus kunne ikke akseptere byen som mål for sin reise. Her har han trolig møtt Lukas, som faktisk kan ha vært "en viss mann fra Makedonia", som han så i drømmen som overbeviste ham om å ta evangeliet til Europa. Selskapet reiste sjøveien, fra Troas forbi Imbros og Samothrace (Samos), nord for Thasos til Neapolis i Trakia, og derfra landeveien videre til Filippi.

Filippi var en makedonsk by på sletten øst for Pangaionfjellene. Den var strategisk grunnlagt av Filip II, far til Aleksander, i år 358-357 f.Kr. Plasseringen var sentral I forhold til veisystemet i Nord-Hellas, og byen ble dermed sentrum for det berømte slaget ved Filippi i år 42 f.Kr., hvor Antony beseiret Brutus og Cassius. Etter slaget ved Actium i år 31 f.Kr. gjorde Octavian (som senere ble keiser Augustus) stedet til en romersk koloni, som kunne huse tilhengerne av Antony (disse var uønsket i Italia). Filippi hadde en medisinskole knyttet til et av laugene av leger som oppstod etter at tilhengerne av tidlig gresk medisin spredte seg gjennom den hellenistiske verden. Dette styrker teorien om at Lukas var fra Filippi. Det er et snev av stolthet i Lukas' beskrivelse av Filippi som "den ledende byen i dette distriktet" (Apostlenes gjerninger 16:12), selv om Amphipolis var hovedstaden. Så langt man vet, var Filippi den første europeiske byen som fikk høre en kristen misjonær.

Apostelen Paulus gikk til et sted for bønn ved elven på sabbaten, der han satte seg ned med en gruppe kvinner. Blant dem var Lydia, en selger av lilla fargestoff fra Tyatira. På veien til bønnestedet ble han irettesatt av en slavepike med en djevelsk spådom som ergret ham en god stund. Til slutt forsøkte han å drive ut demonen av slavepiken, noe hennes eiere mislikte sterkt. De slepte Paulus og Silas frem til dommerne i byen, og anklaget dem for å forstyrre freden ved å forkynne skikker som romerne ikke aksepterte. Publikum samlet seg og dommerne ga ordre om at Paulus og Silas skulle piskes som straff. De ble så satt fast i stokker innerst i fengselet. Ved midnatt rystet et jordskjelv fengselet. Redd for at fangene hans hadde rømt, overveide fangevokteren selvmord, men Paulus sa til ham at han og Silas fortsatt var der. Som et resultat av Paulus' vitnesbyrd ble fangevokteren en troende, og han og hans familie ble døpt. Neste dag fikk myndighetene vite at Paulus og Silas var romerske borgere, og de beklaget til dem og ba dem om å forlate byen. Paulus og Silas besøkte deretter Lydia og andre troende, før de dro til Thessaloniki via Amfipolis og Apollonia.

Thessaloniki var en makedonsk by grunnlagt av Kassandros, Alexanders offiser, som tok kontroll over Hellas etter Aleksanders død i år 332 f.Kr. Thessaloniki ble trolig grunnlagt mot slutten av århundret ved å slå sammen flere små byer innerst i Thermaikos-bukten. Byen dominerte krysningen av den nordlige handelsruten og veien fra Adriaterhavet til Bysants, som senere ble Via Egnatia (romersk militærvei). Med sin relativt skjermede beliggenhet ble den hovedhavnen i Makedonia, etter Pella ble skadet av avleiring, noe som var det evige problemet med greske havner. Den var en festning som motsto en romersk beleiring, og overga seg først etter at slaget ved Pydna forseglet Romerrikets seier i de makedonske krigene. I år 147 f.Kr. ble den hovedstad i den romerske provinsen og et århundre senere var den Pompeius’ base i borgerkrigen med Julius Cæsar. Storstilt myntproduksjon fra denne tiden forteller om et høyt velstandsnivå. Befolkningen inkluderte en stor romersk del og en jødisk koloni. Paulus besøkte Thessaloniki etter Filippi og ser ut til å ha arbeidet i en sammensatt gruppe med jøder av synagogen og greske proselytter (ikke-jøder som senere gikk over til jødedommen), hvor også noen var kvinner med høy sosial status. Det var en høy grad av frigjøring blant kvinner i Makedonia. I Apostlenes gjerninger 17:6 og 17:8 er byens embetsmenn kalt "styresmenn". Bruken av dette ordet ble en gang avvist som en tabbe av historikere fordi det var et begrep som var ukjent andre steder. Det finnes imidlertid nå seksten tilsvarende eksempler på inskripsjoner i moderne Thessaloniki, og en befinner seg også på British Museum. Dette var tydeligvis et makedonsk uttrykk, og Lukas’ bruk av ordet var dermed i tråd med hans vane av å bruke akseptert terminologi.

Etter å ha undervist en del i Berea, neste stopp på turen, skilte Paulus lag med de andre og reiste sørover til Akhaia (nå i sørlige Hellas) før Silas og Timoteus, sannsynligvis vinteren år 51-52 e.Kr.

Paulus besøkte deretter for første gang byen Korint, hvor han bodde i halvannet år. Dette kan ha vært fra våren år 52 e.Kr. til høsten år 53 e.Kr. Her møtte Paulus Akvilas og Priskilla, som nettopp hadde kommet fra Roma, der Claudius hadde forvist alle jøder.

Silas og Timoteus ble så gjenforent med Paulus. Første Thessalonikerbrev ble skrevet her ca. år 52 e.Kr. Vi vet at det ble skrevet fra Korint, og ikke fra Athen, fordi Silas og Timoteus allerede var gjenforent med Paulus. Andre Thessalonikerbrev ble også skrevet i Korint. Vi vet at det var kort tid etter første brev, fordi som i det første brevet, var Silas med Paulus når andre Thessalonikerbrev ble skrevet. Etter at Paulus forlot Korint er det ingen ytterligere omtale av Silas reiser med Paulus.

Sammen med Akvilas og Priskilla reiste så Paulus i båt til Kechries og deretter over Egeerhavet til Efesos. Akvilas og Priskilla ble så værende der, hvor de senere også skulle møte Apollos.

Efesos var en gammel jonisk bosetting ved munningen av elva Kaystros. Greske kolonier rundt Middelhavet og Svartehavet var først og fremst handelsplasser. Bygget nær helligdommen til en gammel anatolisk fruktbarhetsgudinne, ble Efesos sete for en orientalsk kult. Den anatoliske guddommen hadde blitt overtatt av grekerne under navnet Artemis (tilsvarer romernes Diana). Grotesk fremstilt med tårnhode og mange bryster, kom gudinnen og hennes kult til uttrykk i det berømte tempelet, hvor man ble servert av kurtiserende prestinner som verter, tilsvarende Afrodite i Korint.

Det ble mye handel som samlet seg rundt kulten. Efesos ble et pilegrimsmål for turist-tilbedere, og alle var ivrige etter å ta med seg talismaner og suvenirer. Derav fulgte velstående laug av sølvsmeder hvis levebrød var å produsere helligdommer i sølv, og bilder av meteorstein som ble sagt å være Dianas bilde “falt fra himmelen". Efesos tilpasset mer og mer av sin handel som følge av kulten, og handelen avtok dermed i den avleirede havnen. 33 km med sårbart myrområde adskilte etter hvert den gamle havnen fra havet, og selv på Paulus' tid var denne prosessen i gang. Tacitus forteller at et forsøk ble gjort for å forbedre sjøveien i år 65 e.Kr., men oppgaven ble for stor. Efesos var en døende by i det første århundret, gitt til parasittvirksomhet, og hvor man, som i Athen, levde på et rykte. Dette ble en merkelig møteplass for gamle og nye religioner, fra øst og vest.

Paulus seiler videre til Caesarea, og går deretter opp til Antiokia i Syria, hvor den andre reisen ender. Paulus bosetter seg der en stund. Dette kan ha vært vinteren år 53-54 e.Kr.

Den andre misjonærreisen var utført, ytterligere en skulle utføres - reiser som endret verden for all fremtid. Spesielt ville Europas historie vært en helt annen uten Paul og hans reiser. Tenk bare: Ingen pave, ikke noe Vatikanet, ingen Luther, ingen Calvin, ingen kirker, sannsynligvis ikke noe engelsk imperium (Henry VIII lagde sin «egen» kirke og ble mektig på den måten - etterfulgt av sine etterkommere). Videre et totalt annerledes Amerika - praktisk talt et totalt annerledes vestre verden. Ikke noe IRA - men heller ingen frelsesarmé.

Om det var for det bedre eller for det verre vil være en evig diskusjon mellom troende og ikke-troende, også innenfor grupper på begge sider. Uansett gikk det i retning av demokrati, uavhengig tenking og det «moderne samfunn» vi i dag lever i. Det er umulig å si hvordan samfunnet vårt ville ha sett ut uten alle disse hendelsene.

Uansett, tenk bare på hvilken innflytelse én person kan ha!

Fortsettelse følger…