~ Your source in Turkey
Tyrkia har gjennom tusenårs lang historie vært preget av noe unikt når det gjelder religion. Folkegrupper med ulik tro har levd i fred, side ved side, nesten fra tidenes morgen. Dette er en tradisjon vi ser like sterk i 2012. Vi har gått inn i dybden av dette fenomenet og valgt å lage en liten serie, som vil starte med en nødvendig bakgrunn: Historie.
Året er 1204, Istanbul bærer navnet Konstantinopel. Byen er et stort sentrum for kultur, handel og politikk – en av de viktigste i den «kjente verden». Vikinger har inntatt byen, men på en fredelig måte. De driver handel, ikke erobring. I Skandinavia kaller man byen Miklagard.
Konstantinopel er hovedstad i et mektig rike. Slik livet fungerer i hovedstaden, preger hele riket. Rikets plassering på globusen medfører at tilstrømning av folkeslag naturlig foregår fra mange ulike kanter av den øvrige verden. Mange kulturer og religioner samles på ett sted. Men fokuset er rettet mot handel og annen virksomhet. Det er svært liten aktivitet rundt det å overbevise andre at man selv har en mye bedre kultur. Folk lever i fred med hverandre, til tross for helt ulike religioner.
Fram til det nevnte år (1204),har Konstantinopel og hele riket en majoritet av kristne. Og er fremdeles under sterk innflytelse av det romerske systemet. Men dette året skjer en spesiell hendelse, som nesten 250 år senere leder til at riket endrer hovedreligion til islam.
Korsfarerne er i ferd med å legge ut på sitt fjerde korstog, på befaling av pave Innocent III. Troppene samles i Venezia, men man ser at det mangler vesentlig kapital til å gjennomføre reisen til Jerusalem. Dogen (øverste militære leder) Enrico Dandolo, blir kontaktet av en avsatt prins fra Konstantinopel. Denne trenger hjelp til å gjenerobre tronen han har mistet. Dersom korsfarerne erobrer Konstantinopel først, vil han finansiere det videre korstoget til Jerusalem. Det fantes en viss motstand blant korsfarerne. Å angripe en kristen by var for en del av dem ikke forenelig med hva de ellers stor for. Men dogen overtaler dem, da økonomien er mer presserende en etikken.
Den ellers så sterke byen ble inntatt av korsfarerne. For en kort periode fikk prinsen tilbake sin trone, for så å miste den igjen. Byen faller til ro etter å ha lidd mye under angrepene. Men styrken er alvorlig svekket for lang framtid. Basert på dette, var det i 1453 en ikke altfor vanskelig prestasjon for osmanerne å erobre både byen og dermed hele det tilhørende riket. Osmanerne brakte med seg islam og i de påfølgende år ble kirker byttet ut med moskeer.
Erobringen skjer forholdsvis raskt. Og for mange blir byttet av hovedreligion eneste endring. Folk fortsetter sine gjøremål som tidligere og de ulike kulturer og religioner lever fremdeles videre side om side i fred.
Det er først når det moderne Tyrkia skapes på begynnelsen av nittenhundretallet, at befolkningen får beskjed om å erkjenne seg som tyrkere – eller forlate landet. De fleste folkegrupper syntes det var greit å være et felles folkeslag, med unntak av kurderne. I og med at denne gruppen var stor, ble det store konflikter og mange problemer i kjølvannet av bestemmelsen (beskrevet i serien om Kemalismen). Men det var ikke religionsspørsmålet som var gjeldene i denne sammenheng.
Til tross for at hovedreligionen ble byttet fra kristendom til islam, ser man tydeligere enn noe annet sted at disse to religioner har en felles historie nedskrevet i to ulike bøker. I Tyrkia er muslimer også mer fokusert på denne felles historikken og likheter – enn hva vi finner lengre øst i Asia. Dette medfører at tyriske muslimer og kristne fra Europa ofte snakker om sine religioner og alle fellesnevnere. Det er sjelden diskusjoner om «hvem som har rett». Tyrker viser stolt fram alle gamle kirkeruiner, som mer representerer en sterk fortid som en del av Romerriket - en stolthet.
Vi skal i kommende numre bringe mer informasjon om hvordan dagens Tyrkia er blitt et land hvor religioner fungerer sammen bedre enn andre steder – side om side.