 |
|
 |
|
 |
|
Adana
- en provins med mer enn 2 millioner innbyggere, takket være storbyen som også heter Adana. Hvis du har spist på en restaurant i Tyrkia, har du muligens sett Adana-kebab på menyen – eller til og med spist det. Dette er kanskje først og fremst det turister forbinder Adana med, men Adana har mye mer å by på enn denne utmerkede retten. Den sørlige delen av provinsen er relativt flat, mens den nordlige delen består av fjell. Adana-provinsen har 160km med kystlinje som hovedsakelig er uten menneskelig aktivitet. Karataş og Yumurtalık er to små bosettinger ved kysten, som tar i mot hyttebeboere og lokal turisme. Resten av kysten består av verneområder, landbruksområder og skoger. Med gamle bosetninger, nasjonalparker, fossefall, høyland og fjell, har Adana-provinsen en blanding av forskjellige formasjoner.
Det finnes 3 store naturområder i Adana. Aladağlar nasjonalpark i Taurusfjellene, Yumurtalık naturreservat i Seyhan-Ceyhan deltaet og Akyatan-lagunen (dannet for 10 000 år siden da vannstanden i Middelhavet startet å endre seg). I denne lagunen finner man Tyrkias største sanddyner. Til tross for stor befolkning, kan Adana by på omfattende dyreliv og vakker natur. Området ble befolket langt tilbake i tid og er selvfølgelig interessant for sin historie også. Mange museer viser oss antikken. Og hvorfor ikke besøke den internasjonale Adana Golden Boll filmfestival, som arrangeres i begynnelsen av juni.
|
|
Antalya
- siden dette er provinsen vi tilhører, vil vi gi en mer utførlig presentasjon i en egen artikkelserie. Vi ønsker å introdusere hver by som kan være av interesse, samt alle de historiske stedene som finnes her.
|
|
Burdur
- beliggende nord-vest for Antalya, og sannsynligvis kjent hos noen av dere for den store Burdursjøen (Burdur Gölü). Dette er en saltvannsinnsjø og et hjem for mange fugler. Området er vernet som et Ramsar-område(beskyttet våtområde/naturreservat), men likevel finner man en vakker strand der - mye besøkt om sommeren av alle som har villaer og sommerhus i området. Burdursjøen er en av de største innsjøene i Tyrkia med sitt areal på 250 000 km. Selv om Burdur mangler den turkise kystlinjen, er den interessant med sin naturlige skjønnhet og sine historiske ruiner, som kan dateres så langt tilbake som 6000 f.Kr. De varme kildene her er også attraktive for dem som liker kurbad (spa). Det mest attraktive i Burdur er Insuyu-grotten, den nest største grotten i verden, beliggende 12 kilometer fra Belek. I denne hulen som er 2 150 m lang (kun 597 m er åpen for besøkende), finner man millioner av stalaktitter (istappformet dryppstein) og stalagmitter (dryppstein som vokser opp fra gulvet), samt ni basseng. Grotten er velegnet for vandring, og man kan også bruke små båter for å komme seg rundt. Siden vannet sies å kunne helbrede diabetes, er grotten mye besøkt av diabetikere. Sagalassos i byen Aglasun, 37 kilometer fra Belek, var hovedstaden i Psydia. Dette stedet har mange historiske severdigheter, som et romersk teater med 9 000 seter, samt graver og festninger fra middelalderen. Hacilar-distriktet er et annet bemerkelsesverdig sted med historiske severdigheter, inkludert skulpturer som kan dateres tilbake til den nyere steinalderen. Cybira i Gölhisar, Cremna i Camlik Bucak, Kumçay og İncirhan er ytterligere historiske steder i denne provinsen. Piknik, camping, jakt og fiske er også attraktivt.
|
| |
|
|
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
Hatay (1)
- historien om Hatay begynner med den tidlige steinalderen. De første innbyggerne i regionen var Prototigriene, som senere kom under styre av Akadene i første halvdel av det tredje årtusen f.Kr. I det andre årtusen f.Kr. ble Amik-sletten invadert av Subarene, som var en av flere samlinger av bystater forent av felles språk og tradisjoner. Av disse var det kongedømmet Yamhat, med base i Aleppo, som styrte hele sletten. Mot slutten av det 17. århundre f.Kr. erobret hettittene, som et resultat av sine raid fra Anatolia, Gaziantep, Aleppo og Hatay-regionen. Hettitt-styret i Hatay endte etter 140 år da de såkalte sjø- stammene fra vest overtok. Etter sammenbruddet av hettitt-imperiet i 1190 f.Kr. ble de hettittiske bystatene på Amik-sletten forent under navnet Hatina, og de valgte Kanula (i dag Çatalhöyuk ) som sin hovedstad. Disse forente bystatene beholdt sin uavhengighet frem til 841 f.Kr.
Etter at Jesus døde, kom St. Peter, en av apostlene, til Antiokia for å spre evangeliet. Han fikk raskt samlet mange omvendte, selv om han ble tvunget til å tilbe i en hemmelig hule som i dag er kjent som St. Peters grotten. Ettersom antall nye tilhengere vokste, ble hulen ble utvidet og tunneler ble gravet ut, som en beskyttelse mot fiendtlige angrep. I dag er denne grotten fortsatt et viktig sted for kristne pilgrimmer.
|
|
Hatay (2)
Kristendommen spredte seg raskt og Antiokia ble et av de viktigste sentrene for den kristne tro. Det var også her hvor Jesus’ etterfølgere først ble kalt "kristne". Antakya, den bibelske Antiokia, ligger ved Asi-elven (også kalt Orontes) i fruktbare omgivelser. Antakya var en gang hovedstad for selevkidenes konger, og livet de førte i byen var kjent for sin luksus og sine gleder i romertiden. Byen var sentrum for kristendommen og hadde blitt besøkt av St. Barnabas, St. Paulus og St. Peter. Byen var også kjent som et senter for kunstneriske, vitenskapelige og kommersielle aktiviteter. Hatay-museet er spesielt interessant fordi det inneholder en av de rikeste samlinger av romerske mosaikker i verden. Litt utenfor byen finner man det hellige stedet hvor St. Peters grotten ligger. Denne hulekirken er stedet hvor St. Peter forkynte og grunnla det kristne fellesskapet. Det ble erklært som et hellig sted av Vatikanet i 1983. Jernporten til Antiokia på sørsiden av grotten, er blant ruinene av byen. Man kan virkelig føle den eldre tiden her, siden lite har forandret seg siden den gang. Borgen i Antiokia gir deg panoramautsikt over hele byen.
|
|
Hatay (3)
Antakya er gjennomsyret av historie og mytologi overalt. Harbiye, som ligger 8 km utenfor Antiokia, er stedet hvor Apollo ble forelsket i Daphne, og prøvde å få henne, men hvor Moder Jord gjorde Daphne om til et elegant tre, for å redde henne. Området er fullt av disse trærne, samt orkidehager og fossefall, hvor man f.eks. kan ha et hyggelig måltid. St. Pierre kirken og Haron-skulpturen (gravet ut i fjellet) er de viktigste historiske restene. For både strandliv og sightseeing er distriktet Samandağ perfekt. Seleuica Pieria, som ligger 6 km sør for Samandağ, er den antikke byen som var en travel havn på den tiden da Paulus og Barnabas gjorde sin første misjonsreise herfra. Titus-Vespasianus tunnelen, som ble bygget for å avlede regnvann, er et ypperlig eksempel på ingeniørkunst, selv etter dagens standard. I nærheten er det også 12 steingraver som bør besøkes. En kjøretur til landsbyen Kapısuyu vil gi deg en fascinerende scene fra Zevs-tempelet. Det er en fantastisk utsikt derfra over havnen, sandstranden og den fruktbare sletten nedenfor. Det er mange områder for piknik og camping. Utendørsaktiviteter som jakt og fiske, samt anlegg med varme kilder, er andre attraksjoner.
|
| |
|
|
|
|
 |
|
 |
|
 |
|
İsparta
- er presentert og vil bli ytterligere presentert i kommende artikler.
|
|
Kahramanmaraş
- er også kjent som "Markasi" eller "Maraj" fra de tidligste tidene. Denne byen som ligger 78 km nord for Gaziantep, er en historisk plass, og har en lang fortid preget av en rekke invasjoner. Byen var en gang hovedstaden i Gurgum, en hettittisk stat i det 12. århundre f.Kr. Romerne kalte byen Germanicia i det 1. århundre e.Kr., og ottomanene omdøpte den senere til "Mer'as". Inne i byens festning finner man et arkeologisk museum, hvor hettittiske skulpturer er utstilt. Andre viktige kulturminner i området er Ulu-moskeen (også kalt The Grand Mosque) og Taş-museet (med antikke steingjenstander) som begge kan dateres tilbake til det 15. århundre (e.Kr.), sammen med moskeene Hatuniye og Haznedarli fra den osmanske perioden. Denne provinsen, som opprinnelige bar navnet Maras, hadde vist en slik tapperhet under uavhengighetskrigen at den ble gitt navnet "Kahraman", som betyr "helten". I dag er Kahramanmaraş den 11. største byen i Tyrkia arealmessig, og sentrum av byen ligger 568 meter over havet. Regionens befolkning er på litt over 1 million (2012), fordelt omtrent likt mellom de større byene og landsbyene. Regionens spesialitet er den berømte iskremen laget av fin geitemelk og røtter fra ville orkideblomster som vokser i de omkringliggende fjellene. Utskårne møbler, kobber- og messingverker og håndarbeid av forgylt sølvtråd er også vanlig. Naturopplevelser som grottevandring, jakt og fiske, i tillegg til platåer og piknik-områder, er også typisk for dette området.
|
|
Mersin
- grenser til Antalya-provinsen i vest. Vi vil ta deg med til mange steder i denne provinsen gjennom flere kommende artikler.
|
| |
|
|
|
|
 |
|
  |
|
 |
|
Osmaniye (1)
- er en liten by (974 km2) i den sørøstlige delen av Tyrkia, like nord for İskenderunbukta i Middelhavet. Dette er en av de nyeste byene Tyrkia, som inntil nylig var det et distrikt i Adana, og den fikk status som provins i 1996. Innbyggertallet er ca. 485 000 (2012) og er økende. Osmaniye har et mildt middelhavsklima, og er omgitt av fruktbare jordbruksområder og skog hvor snekring og trearbeider en gang dominerte økonomien. I dag er byen er et behandlingssenter for regionens produksjon av bomull, hvete, mais, soyabønner og pistasjnøtter.
|
|
Osmaniye (2)
Kelim-veving (tepper) er også verdifullt for enkelte distrikter i Osmaniye (jfr. vår serie om produkter i Tyrkia). Hettitt-festningen Karatepe-Aslantaş (tidligere i provinsen Adana, nå i Osmaniye sitt Kadirli-distrikt) ble grunnlagt i det 8. århundre f.Kr. av Azatiwatis (hersker over sletten Adana), som en utpostborg mot de ville hordene som lurte i nord. Han kalte festningen for Azatiwadaya. En karavanevei fra de sørlige slettene opp til det sentral-anatoliske platået gikk langs borgen på vestsiden, mens Ceyhan-elva (i antikken kalt Pyramos, nå Aslantaş-dammen) lå på østsiden.
|
|
Osmaniye (3)
To monumentale T-formede porthus flankert av høye tårn, ga tilgang til festningen. En inngangspassasje mellom to tårn førte opp til en dobbel port av tre, som svingte på dreiesteiner av basalt. Derfra videre til to sidekamre og videre inn i festningen. I et hellig område ved den indre inngangen til sørvestre port, sto den imponerende statuen av stormguden på sin sokkel formet som to okser. De indre veggene i porthusene ble utsmykket med skulpturer av løver og sfinxer, inskripsjoner og relieffer. Disse skildret kultur, mytologi og scener fra dagliglivet, og ble skåret ut i blokker av basalt. En tospråklig tekst i fønikiske og hieroglyfiske Luwian, de lengste kjente tekstene i disse språkene, ble skrevet på heller ved hver port. I tillegg finnes en tredje fønikisk tekst på den guddommelige statuen, som utgjør nøkkelen for den endelige tydingen av hieroglyfene. Dette minner derfor om den berømte Rosettasteinen.
|
