TEPPER OG MATTER
I denne artikkelserien presentere vi deg for ulike produkter som Tyrkia er kjent - eller mindre kjent for. I denne serien får du kjennskap til historie og fakta om produkter og stedene de kommer fra. God lesing!
Forskjellige kjente anatoliske tepper
Det finnes fire typer av tepper produsert i Tyrkia og de er klassifisert i henhold til materialene som brukes.
Kategoriene er:
• Silke på silke
• Ull på bomull
• Ull på ull
• Viskose på bomull
Anatoliske tyrkiske tepper
Siden det ikke finnes pålitelige kilder, er det i dag umulig å bevise nøyaktig når og hvor man startet med teppeveving, men det kan spores tilbake til så tidlig som yngre steinalder (7000 f.Kr). De første eksemplene bestående av renning og innslag (loddrette og vannrette tråder), var tekstilprodukter som ligner flatvevde tepper. Siden ble tepper skapt ved å lage knuter for å lage en opphøyning. Ifølge forskere, må teppeveving ha sin opprinnelse fra de tørre stepperegionene hvor nomadestammene levde. Sentral-Asia var et egnet sted for det første sentrum for teppeveving, på grunn av tilgjengeligheten til områder for sauegjeting og på grunn av klimaet i regionen.
Tepper har vært brukt i hjemmet som gulvbelegg, pledd, duker og dekorasjoner. De har sin verdi når de brukes, men for de fleste slike objekter tapes verdien over tid.
Det eldste eksempelet man kjenner til i historien om håndlagde tepper, er det som står utstilt i Eremitasjen (statlig museum) i St. Petersburg, Russland. Dette fantastiske teppet ble oppdaget av den russiske arkeologen Rudenko i år 1949, og er kjent som "Pazyryk-teppet". De fleste eksperter mener at det er en kobling mellom gammel tyrkisk kultur og dette spesielle teppet. De mener også at andre elementer funnet i Pazyryk-gravene har en viss tilknytning til tyrkisk sivilisasjon.
Teppeveving i Anatolia begynte først med ankomsten av de tyrkiske stammer fra Sentral-Asia, som bosatte seg i denne regionen. Av den grunn danner anatoliske tepper en gren av tyrkisk-etniske tepper. Noen av de eldste eksemplene man kjenner er atten gjenværende brikker vevd av Seljuk-tyrkerne i det 13. århundre. Motivene i disse brikkene representert i stiliserte blomster og geometriske mønstre i flere grunnleggende farger, og var laget av kvinner i Sivas, Kayseri og hovedstaden Konya.
Teppevevingskunsten som startet med Seljukerne, fortsatte med de ottomanske tyrkerne. I perioden etter Seljuk-tyrkerne og før ottomanene (i overgangsperioden i det 14. århundre), begynte dyrefigurer å dukke opp på teppene. Selv om svært få av disse teppene eksisterer i dag, kan figurene sees i malerier av berømte italienske, franske, nederlandske og flamske malere. På grunn av dyremotivene på disse teppene, er de omtalt som "Tepper med dyr”.
I det 15. århundre var det en større variasjon av dyremotiver på teppene. En ny gruppe tepper med en kombinasjon av dyremotiver og geometriske mønstre, dukket opp rundt denne tiden. Disse teppene blir kalt "Holbein-tepper” siden de vises i malerier av den tyske kunstneren Hans Holbein. Ettersom det ikke er noen gjenværende eksemplarer av disse teppene i dag, bruker man maleriene som utgangspunkt for all forskning. Verkene til kunstnere som Lotto, Memling, Carlo Crivelli, Rafaellino de Gardo, B.van Orley, Carpaccio og Jaume Huguet er også viktige kilder til forskning. I dette århundret ble Bergama og Usak viktige vevesentrum i vestlige Anatolia.
Det 16. århundre var starten på den andre vellykkede perioden for anatolisk teppeveving. Tepper fra denne perioden kalles "Klassiske ottomanske tepper". Grunnen til at disse teppene også kalles ”Slottstepper” er at design og farger ble bestemt av slottets kunstnere, og deretter sendt til vevesentrene. Denne fremgangsmåten var lik den som ble brukt ved fremstilling av keramiske fliser i denne perioden.
Designene, som besto av kronglete grener, blader og blomster som tulipaner, nelliker og hyasinter, er vevet i en naturalistisk stil, og dette utgjør den grunnleggende sammensetningen av teppet. Denne stilen ble videreført i andre regioner og kan sees i tyrkiske tepper i dag også.
I det 16., 17. og 18. århundre fikk Gördes (Ghordes), Kula, Milas, Ladik, Mucur, Kirsehir, Bandirma og Canakkale (nær Dardanellene) betydning som sentrum for teppeveving, sammen med Usak og Bergama. Tepper vevd i noen av disse områdene er kjent som "Transilvania-tepper" siden de ble funnet i kirker i Transilvania.
I begynnelsen av det 19. og 20. århundre fikk tepper vevd i Hereke (nær Istanbul) anerkjennelse verden rundt. Disse teppene ble opprinnelig vevd bare for sultanene av det osmanske riket. De fineste silketepper i verden veves fortsatt i Hereke.
Vi kan identifisere tepper vevd i ulike regioner, som by- eller landsbytepper. Tepper vevd i jordbruksområdene i Anatolia har sin opprinnelse i nybygger- eller nomadekulturer. I Europa blir disse teppene (som er vevd med ull på ull) vanligvis kalt "Anatoliske tepper". I byer hvor folk har bosatt seg permanent, blir tepper vevd med kombinasjonen ull på bomull.
I dagens Tyrkia er det regionene som holder denne fantastiske tradisjonen i live, og slike tepper veves i Konya, Kayseri, Sivas, Hereke, Yagcioglu, Kula, Dosemealti, Taspinar, Isparta, Milas, Bergama, Canakkale, Enize, Kars, Usak, Ghordes, Fethiye og Yahyali.
Teppeveving som håndverk
Et teppe er et håndverk som består av to deler: Teppets skjelett, som er dannet av loddrette og vannrette tråder kalt ”renning” og "innslag", og den delen som ligner et bilde og er som fløyel (dette kalles ”bunten” av teppet) og er laget ved knyting av forskjellige fargetråder. For å danne motiver, er det to knyteteknikker:
- Symmetrisk knyting, også kalt dobbel eller tyrkisk knyting. I denne knyteteknikken er hver ende av tråden viklet hele veien rundt to renninger, og deretter trukket ned og kuttet.
- Ikke symmetrisk knyting, også kalt singel eller persisk knyting. I denne teknikken er den ene enden av tråden viklet rundt en renning, mens den andre enden går ned langs neste renning. Så blir begge ender dratt ned og kuttet.
Fremgangsmåten for å veve et teppe kan beskrives slik:
- Vevingen startet fra bunnen av vevstolen. Først teppedel (flatvevde del) veves ved den nedre kanten.
- Veveren tar et stykke ull med farge som samsvarer med ønsket mønster, og lager en knute på to renninger (loddrette tråder).
- Deretter skjæres overskuddet av med en kniv.
- Etter at en rad med knyting er ferdig, føres innslagstråden inn mellom fremre og bakre renning. Innslagstrådene brukes til å styrke veven i teppet.
- Deretter brukes en ”Kirkit” (et tungt kam-lignende verktøy) for å slå radene av knuter og innslagstråd kraftig i sammen, slik at ønsket tetthet oppnås og knuter og innslagstråder blir kompakte.
- Etter dette kuttes overskuddet av fargede tråder med justerbare sakser, for å få en jevn tykkelse.
- Denne prosessen gjentas inntil teppet er fullført.
Fargestoffer
Det finnes to typer fargestoffer som brukes til å farge ull til veving: Vegetabilske fargestoffer og kjemiske fargestoffer. Tepper som er laget ved hjelp av naturlige fargestoffer er de mest foretrukne. Naturlige fargestoffer hentes fra tre kilder: Planter, dyr og mineraler. Farger fra planter er brukt mest i teppeproduksjon. Noen av eksemplene på farger hentet fra planter og animalske kilder er: Rød (Rubia tinctorum), gul (Genista tinctoria), marineblå (Isatis tinctoria og Indigofera anil), brun (Juglans regia) og mørk rød (Dactylopius coccus). Farging av tråder ved hjelp av kilder fra naturen, er en kunst som har blitt praktisert siden oldtiden. Anatolia har et stort utvalg av planter tilgjengelig for farging, og her har håndverket farging blitt forbedret gjennom århundrer av erfaring. Planter samlet fra naturlige kilder er fortsatt mye brukt i dag.
Motiver
Det finnes mange forskjellige typer motiver og emblemer som kan sees på tepper. Disse er klassifisert i to grupper:
1. Geometriske eller stiliserte (forenklede) motiver
2. Naturalistiske motiver og blomsterdesign
Teppemotivene representerer Anatolia, Sentral-Asia og deres sivilisasjoner. Sammensetninger, motiv og design er altså ikke skapt tilfeldig av en «uvitende bonde». Teppemotivene representerer opprinnelse og kultur i et samfunn, og et teppe kan derfor betraktes som en kulturgjenstand. Hver design er meningsfull, ikke en tilfeldig tegning. Å lære seg betydningen av hvert motiv vil være en tidkrevende og slitsom prosess, siden det er så mange motiver som har samlet seg opp gjennom århundrene. Noen av de vanligste motivene på tepper er «livets tre» (som symboliserer et langt liv og gjenfødsel), dyrehorn (som symboliserer makt), hender på hoftene (som symboliserer kvinnelig fertilitet og mor til Gud) og det «hengende stearinlys» (som symboliserer det hellige, evige lys).
Tepper (kilimler)
Teppevevingsteknikken ble først brukt til å lage tøy, men på samme tid la det grunnlaget for senere å veve kelimer (orientalske glattvevde matter). Slike produkter refereres til som «flatvevde». Kammer av tre eller metall ble brukt til å presse innslaget ned, og dette kalles derfor også «kjemmede vevearbeider».
Den etymologiske roten til ordet kilim (på norsk kelim) er ikke nøyaktig kjent, men ordet har blitt sett i tyrkisk språk siden det 13. århundre. Ordet kilim blir ofte brukt feil i andre språk som referanse til flatvevde arbeider som ikke er tepper. Imidlertid er det bare et samlenavn på teknikken som brukes til teppeveving. Blant kilim finnes det igjen ulike typer teknikker, blant annet "Cicim”, ”Zili” og ”Sumak”. I århundrer har disse tradisjonene blitt nedarvet fra mor til datter. Tyrkia er i dag det eneste landet i verden som har bevart alle de forskjellige teknikkene.
Disse vevearbeidene lages av stammemedlemmer eller av landsbyboere, for daglig bruk. De er oppkalt etter stammer, familier, evt. landsbyer og tettsteder som de er laget i, eller til og med etter motivene som brukes. Medlemmer fra gruppene Yörük og Türkmen har også vevet inn sine stammesignaturer i mønsteret, noe som gjør disse teppene til kulturgjenstander i tillegg. Ifølge den nyeste forskningen gjenspeiler disse motivene hele den rike kulturarven i Anatolia, og av den grunn er hvert motiv et symbol på, eller kombinasjon av, verdiene som ble skapt av mennesker fra ulike kulturer.
Fellesnevneren for kelimer er den tekniske delen av hvordan de blir fremstilt, noe som igjen påvirker former på mønstrene som benyttes. Av den grunn ble motivene etter hvert sterkt stilisert og forandret til geometriske mønstre.
Kelimer lages i forskjellige farger, design og sammensetninger, og finnes i forskjellige størrelser. I ulike deler av Tyrkia er kelimer vevd med flere forskjellige kombinasjoner av materialer, for eksempel ren ull, ull og bomull, eller ren silke.
Denne gruppen av vevearbeider brukes ofte i moderne dekorasjoner på forskjellige steder, noe som samtidig gjør dem til verdifulle gjenstander i kunstverdenen. Derfor er det også riktig å snakke om kunsten kilim i Anatolia som noe annet enn kunsten å lage tepper.
