MENNESKER MED INNFLYTELSE - PAULUS (1)

For noen måneder siden avsluttet vi vår serie «Side ved side» - et lite blikk inn i verdenen til de tre store religionene (kristendommen, islam og jødedommen) som har det samme historiske opphavet og som eksisterer side ved side i denne delen av Asia (og flere andre deler av verden).

Viktige personer for de troende har også relevans for de ikke-troende, disse er en del av vår historie. Selv om noen betviler deres eksistens, aksepterer de fleste ikke-troende at de har levd - men at de kanskje ikke har vært slik som de troende hevder. Flere av disse er en del av tyrkisk historie, og vi håper at du vil like vår presentasjon av dem, som en oppfølging til «Side ved side».

En veldig interessant person er Paul fra Tarsus (nær Mersin). Han var en av de personene i historien som var ansvarlig for å gjøre kristendommen til den største religionen (iht. antall troende). Imidlertid er de mest interessante historiske faktaene rundt Paul alle turene som han gjennomførte, turer som etterlot store spor for ettertiden - vår nåtid.

Han ble født i Tarsus, sannsynligvis i år 5 e.Kr., og bar navnet Saul. På den tiden var Tarsus hovedstaden i den romerske provinsen Cilicia, og dessuten det største senteret for handel langs Middelhavskysten. Den romerske keiseren Augustus hersket fremdeles (til år 14 e.Kr.) og både han og hans etterfølgere fulgte den gamle Romersk-Greske mytologien. Da kristendommen ble etablert, behandlet romerne den som en hvilken som helst av de andre konkurrerende religionene: «Tro hva du vil, bare du ikke forsøker å tvinge det på oss»!

De kristne hadde et annet budskap. De skulle «gjøre andre til sine disipler» og spre religionen sin i hele verden. Misjonærer startet opp sin virksomhet og det spredte seg fort. Romerne advarte dem, men advarslene ble neglisjert og konsekvensene ble at misjonærene ble forfulgt og henrettet.

Saul var både romersk borger og jøde. For han var dette to gode grunner til å stoppe den voksende kristendommen. Han ble berømt for sin voldelige forfølgelse av de kristne. For hvor lenge kan ikke historien fortelle oss nøyaktig, men en dag på hans vei til Damaskus, hadde han en opplevelse som forandret ham totalt. Han hevdet at Gud viste ham sannheten og fra den dagen ble han selv en kristen. En total forvandling, med andre ord.

Han ønsket ikke å bli gjenkjent som det «monsteret» han var tidligere, så han endret til og med navnet sitt til Paul. Hans fremste mål fra da av, var å gjøre resten av verden til kristne også. Han viet hele sitt liv til dette oppdraget, og selvsagt gjorde han seg dermed til et ettertraktet mål for sine tidligere venner.

Pga. hans engasjement bestemte han seg for ikke å gifte seg. Han sa: «Ekteskap er kanskje best for de fleste, men ikke for en mann i min posisjon». Det er kanskje dette utsagnet som gjør at katolske prester må leve i sølibat. Om Paul selv levde på denne måten, eller om han bare valgte bort å få seg en kone, vet man derimot ikke noe om…

En mann - stor innflytelse. Under et av hans møter ble han forstyrret av noen kvinner som pratet uavbrutt (hvilken mann blir ikke dét?). Han sa: «Kvinner, hold ro i forsamlingen»! Denne uttalelsen ledet til avgjørelsen om at den kristne kirken ikke tillot kvinnelige prester. Det er ikke så lenge siden at kvinnelige prester ble tillat i den protestantiske kirken, men forbudet gjelder fremdeles for den katolske kirken.

Vi forlater de religiøse faktaene rundt Paul, og tar dere heller med på hans reiser. Her vil du få et innblikk i det antikke Tyrkia - en smak av livet på den tiden - og forhåpentligvis litt innsikt i den fantastiske kulturen og historien til dette landet.

Før hans siste Reise til Roma i 60-61 e.Kr., hvor han ble fengslet i to år, gjennomførte Paul tre imponerende misjonsreiser. Den første i årene 45-47 e.Kr., den andre i årene 51-53 e.Kr. og den tredje og lengste i årene 54-58 e.Kr. Også etter hans fengsling i Roma gjennomførte Paul noen reiser, fra år 63 e.Kr. og frem til hans død i år 67 e.Kr. Mest sannsynlig led han martyrdøden.

Misjonærreiser

Dette kartet viser det store området vi snakker om. I dag følger noen reiseselskaper deler av disse turene, i busser. En tur som tar 10-14 dager. Det er ganske imponerende å utføre disse turene (over land) til fots. Tenk bare på varmen om sommeren og de kalde snøfylte vintrene. I tillegg, store øde områder, ville dyr og til og med forfølgere som ønsker å drepe deg.

Pauls første reise
Året er 45 e.Kr. Paul og hans venner Barnabas og Mark starter fra Antioch (Antakya). Dette området var en del av Silkeveien og den persiske Kongeveien, et senter for reisende på den tiden. Antakya var hovedsenteret for den tidlige kristendommen, en kirke i dette området skal visstnok være grunnlagt av Peter, disippel og den første biskopen. Matteusevangeliet skal også ha blitt skrevet i dette området.

Fra Antioch gikk turen til Seleucia, havnebyen til Antioch. Denne byen som ble grunnlagt av en av generalene til Alexander den store, Seleucus Nicator, var naturlig beskyttet mot fjellene og sterkt befestet i sør og øst. Passasjen på sjøsiden, nå mudret opp, var beskyttet av to kraftige brygger som er oppkalt etter Barnabas og Paul.

Paul og hans venner gikk ombord i en båt i Seleucia og seilte til Kypros. De ankom hovedstaden Paphos, også kjent som det mytiske fødestedet til Aphrodite, kjærlighetens og fruktbarhetens gudinne.
Apostlene ble forfulgt av romerne, men klarte allikevel å overbevise den romerske kommandanten, Sergius Paulus, til å fornekte sin tidligere religion til fordel for kristendommen. (5 år senere returnerte Barnabus til den kypriotiske byen Salamis, hvor han ble biskop og overvåket spredningen av kristendommen på øya).

Etter besøket på Kypros reiste de videre med et skip som seilte til Perga (Perge) på kysten av Pamphylia, hvor de ankom i år 46 e.Kr. Perge var faktisk hovedstaden i hele regionen som ble kalt Pamphylia, som dekker området vi i dag kaller «den tyrkiske riviera».
Perge ble grunnlagt av grekerne, sannsynligvis rundt år 1000 f.Kr., men var selvsagt en del av det romerske imperiet på den tiden Paul besøkte byen. Perge er i dag en av de best bevarte antikke byene I Tyrkia, og ligger noen kilometer øst for dagens Antalya - vel verdt et besøk for dem som liker historie.

Mark returnerte fra Perge til Jerusalem, og Paul og Barnabas reiste videre til Pisidian Antioch, området som i dag kalles Yalvaç, en by i provinsen Isparta.

Reisen gikk så videre til Iconium (Konya). En distanse på 165 km i landskap med platåer og fjell må ha vært en utfordring for de vandrende. Det er en vakker del av Tyrkia, men nokså vilt og øde.
Konya har vært bebodd siden rundt år 3000 f.Kr. Da Paul var i Konya var Claudius keiser i Roma (41-54 e.Kr.), og navnet Iconium ble faktisk endret til Claudioconium. Senere ble navnet endret til Colonia Aelia Hadriana. Til slutt, i år 1134, ble navnet satt til Konya.
Etter tre måneder med misjonsarbeid, hvor synagoger og markedsplasser ble brukt til forkynning, nærmet imidlertid deres fiender seg, og de måtte flykte til Lystra, 30 km sør for Konya.

Lystra kalles i dag Klistra, en landsby langs den tidligere nevnte persiske Kongeveien. Her kan vi finne antikke ruiner som en kirke med et stort kors på veggen, en vingård, hus-lignende bygninger og ruiner av en by på toppen av en ås som kalles «Alusumas», hvor ytterligere ruiner fra en kirke finnes. I følge de lokale ble den gjemte byen bygget over åsen for å gjemme den fra fiender fra det antikke Anatolia.

Fra Lystra skal Paul og hans selskap ha flyktet videre til Derbe, som ligger 24 km fra dagens Karaman. Her, som på alle andre plasser de besøkte, kan vi finne kirker bygd for å minnes besøket fra Paul.

Når vi sjekker kartet over Tyrkia, ser vi nå at misjonærene begynte å nærme seg Tarsus, hjembyen til Paul. Hvorfor de ikke valgte korteste vei ned fra Taurus-platået, og fulgte eksisterende vei østover til Cilicia (Tarsus) nevnes ikke i våre kilder. Kanskje fiendene deres ville ha ventet på dem der? Eller kanskje hadde de ting som var ugjort på plasser de allerede hadde vært? Uansett snudde de i Derbe og reiste tilbake gjennom Lystra, Iconium, Pisidia og endte opp i Perga. Fremfor å gå om bord i et skip der, valgte de imidlertid å reise videre til Attalia (Antalya).

Attalia hadde navnet etter grunnleggeren, Attalus II - konge av Pergamon - i år 150 f.Kr. Han gjennomførte ofte diplomatiske besøk til Roma, og bel av den grunn høyt aktet av romerne. Under det bysantinske riket (330-1453 e.Kr.) var byen betydelig og den var hovedstaden i den bysantinske inndelingen (administrativ del) Carabisiani.

Tilbake i år 47 e.Kr., under Pauls besøk, var det viktigste i Attalia marinebasen for den mektige flåten, som det hadde vært for Attalus i sin tid. Som en betydelig havneby, var den selvsagt også viktig for handelen. Besøk fra utledninger og deres skip var omfattende, og for Paul og hans selskap var dette sannsynligvis en flott mulighet for å nå enda lenger med sitt misjonsarbeid.

Paul, Barnabas og deres team seilte så direkte fra Attalia tilbake til Seleucia, og returnerte derfra til Antioch, hvor reisen deres hadde startet opprinnelig.
 

Den første misjonærreisen var utført, ytterligere to skulle utføres - reiser som endret verden for all fremtid. Spesielt ville Europas historie vært en helt annen uten Paul og hans reiser. Tenk bare: Ingen pave, ikke noe Vatikanet, ingen Luther, ingen Calvin, ingen kirker, sannsynligvis ikke noe engelsk imperium (Henry VIII lagde sin «egen» kirke og ble mektig på den måten - etterfulgt av sine etterkommere). Videre et totalt annerledes Amerika - praktisk talt et totalt annerledes vestre verden. Ikke noe IRA - men heller ingen frelsesarmé.
Om det var for det bedre eller for det verre vil være en evig diskusjon mellom troende og ikke-troende, også innenfor grupper på begge sider. Uansett gikk det i retning av demokrati, uavhengig tenking og det «moderne samfunn» vi i dag lever i. Det er umulig å si hvordan samfunnet vårt ville ha sett ut uten alle disse hendelsene.

Uansett, tenk bare på hvilken innflytelse én person kan ha!
 

Fortsettelse følger…