MENNESKER MED INNFLYTELSE - PAULUS (5)

Vår serie «Side ved side» gir et lite blikk inn i verdenen til de tre store religionene (kristendommen, islam og jødedommen) som har det samme historiske opphavet og som eksisterer side ved side i denne delen av Asia (og flere andre deler av verden).

Viktige personer for de troende har også relevans for de ikke-troende, disse er en del av vår historie. Selv om noen betviler deres eksistens, aksepterer de fleste ikke-troende at de har levd - men at de kanskje ikke har vært slik som de troende hevder. Flere av disse er en del av tyrkisk historie, og vi håper at du vil like vår presentasjon av dem, som en oppfølging til «Side ved side».

En veldig interessant person er Paulus fra Tarsus (nær Mersin). Han var en av de personene i historien som var ansvarlig for å gjøre kristendommen til den største religionen (iht. antall troende). Imidlertid er de mest interessante historiske faktaene rundt Paulus alle turene som han gjennomførte, turer som etterlot store spor for ettertiden - vår nåtid.

I 3 forskjellige utgaver av JOURNAL har vi reist sammen med Paulus på hans tre store misjonsreiser. Tiden har nå kommet for hans aller siste ferd – til Roma.

Misjonærreiser

Dette kartet viser det store området vi snakker om. I dag følger noen reiseselskaper deler av disse turene, i busser. En tur som tar 10-14 dager. Det er ganske imponerende å utføre disse turene (over land) til fots. Tenk bare på varmen om sommeren og de kalde snøfylte vintrene. I tillegg, store øde områder, ville dyr og til og med forfølgere som ønsker å ta livet av deg.
 

Til keiseren skal du gå
På slutten av sin tredje reise ble Paulus arrestert i Jerusalem. Porcius Festus, den romerske landshøvdingen i Jerusalem, ønsket forsoning med jødene. Han spurte om Paulus var villig til å stille for retten i Jerusalem. Men Paulus anket dommen, som romersk borger, til keiserens domstol i Roma. Hans ønske ble akseptert og Festus erklærte: "Du har anket til keiseren, til keiseren skal du gå".

Lukas ble med Paulus på reisen til Roma. Trolig deltok også Timothy, og det kan ha vært flere andre som også fulgte apostelen. Da de forlot Ceasarea tidlig på høsten i år 60 e.Kr. kom båten ut for en fryktelig storm, og den ble dermed ødelagt på øya Malta. Våren etter fortsatte de videre i en annen båt og til slutt kom Paulus og hans voktere frem til Puteoli i Napolibukta. Der var de sammen med innfødte kristne i syv dager, og så fortsatte de til Roma, hvor en delegasjon av romerske kristne møtte Paulus da han nærmet seg byen langs Via Appia (den viktigste blant de romerske veiene).
 

Endelig Roma
Paulus var endelig i Roma, for å oppfylle sin ambisjon om å besøke hovedstaden i riket. Imidlertid hadde han ikke kommet som en omreisende evangelist, men som Cæsars fange i påvente av rettssak. Voktet av en soldat, som han var lenket til, ble han holdt i fange ved husarrest. Allikevel fikk han fritt motta besøk, og under tiden i fangenskap i Roma fikk han utført en omfattende og effektiv tjeneste ved hjelp av utsendinger.

Kort tid etter ankomst til Roma, kom Paulus i kontakt med tre personer som hadde kommet fra provinsene Asia og Makedonia, og som ble grunnen til hans bevarte brev fra fengselet. En av dem han møtte var Epafras, som enten besøkte Paulus i fengselet eller som kanskje også ble fengslet sammen med ham. Epafras synes å være den som grunnla kirken i Kolossai, og var trolig selv blitt omvendt av Paulus under hans tjeneste i Efesos. Da han møtte Paulus i Roma fortalte Epafras om forholdene i kirken i Kolossai, om tro og kjærlighet blant de kristne, men også om et kjetteri som truet med å forvrenge evangeliet. Det var om dette problemet Paulus skrev sitt brev til kolosserne, sendt med Tykikus og Onesimus omtrent i år 61 e.Kr., eller kanskje tidlig i år. 62 e.Kr.

Etter Paulus’ beskrivelse i sitt brev, virker det som om kjetteriet i Kolossai ble bygget på en form for synkretistisk (sammenblandende) og dualistisk (todelt) religiøs filosofi som lærte at siden den materielle verden er besmittet og egentlig i mot Gud, må man søke sann kunnskap og union med guddom i en høyere ikke-materiell sfære. Konkret betyr dette at inkarnasjonen av Kristus og hans verk på korset er enten å bli avvist eller å bli sett på som et mindreverdig første skritt mot fullstendig forsoning med Gud.

Paulus minimaliserer ikke menneskeheten og Kristus’ offer i sitt svar, selv om det var disse punktene som kjetteriet berørte ved. I stedet hyller han inkarnasjonen og korset, for ved dette hadde Gud påvirket menneskets forløsning. Undervisningen i dualistisk gnostisisme («mysteriereligion») sier at jo dypere Gud griper inn i det materielle univers, desto mindre avslørende blir hans handlinger og desto høyere må man søke for kunnskapen om frelse. I motsetning til dette forkynte Paulus om den kosmiske Kristus hvor hele guddommens fylde finnes, og at den som tror på ham vil finne fullstendig forløsning og forsoning.

En annen person som Paulus møtte i Roma var altså Onesimus, som var slaven til Filemon i Kolossai. Han hadde robbet sin herre og flyktet til Roma, og utvilsomt håpet han å forbli anonym i den store byen. Onesimus kom muligens i kontakt med Paulus via Epafras. Uansett ble han brakt til Kristus av Paulus, og han viste seg å bli veldig hjelpsom for apostelen under fengslingen. Etter å ha overtalt Onesimus til å returnere til herren sin, skrev Paulus et brev til Filemon hvor han ba ham om å ta tilbake sin tjener som en «elsket bror…i Herren». En utmerket sans for humor gjenspeiles i betydningen av navnet Onesimus (“lønnsom,” “nyttig”), noe som lettet stemningen i brevet og forsterket dets appell. Interessant nok var apostelens tilnærming til dette viktige sosiale problemet i hans tid, å arbeide ut i fra en «kristen samvittighet» på det personlige plan og overføre dette til en «kristen samvittighet» for samfunnet som helhet. Ved å gjøre dette plantet han frøene for den endelige fjerningen av systemet med slaveri. Fra referansene til Tykikus og Onesimus in brevet til kolosserne (4:7-9), og for tilsvarende hilsninger i begge epistlene, kan man tolke at både brevet til kolosserne og det til Filemon ble skrevet og sendt på samme tid.

Båret av den samme Tykikus, og trolig komponert på samme tid, var brevet til Efeserne. Trolig var dette opprinnelig tiltenkt som et rundskriv til kirkene i Lilleasia. Den tredje av medlemmene fra kirkene hans i Efesos som Paulus møtte i Roma, var Epafroditus.

Kirken i Filippi hadde hjulpet apostelen økonomisk minst to ganger tidligere, og da de hørte om arrestasjonen hans, sendt de Epafroditus med en gave. Det er mulig at Epafroditus var sendt for å ta i mot apostelen da han ankom Roma, og kanskje skulle han også tjene Paulus personlig under fangenskapet. Imidlertid ble Epafroditus alvorlig syk mens han var sammen med Paulus, og nyhetene om hans tilstand nådde til slutt Filippi. Paulus skrev for å takke de kristne der for deres økonomiske hjelp.

Han skrev også for å beskytte Epafroditus, deres bud ut til ham, mot en eventuell kritikk om at han ikke hadde fullført sin oppgave. Han tok anledningen til å forklare om sine nåværende omstendigheter og formane til standhaftighet, samhold og ydmykhet, samt å advare mot judaiseere. Siden han henviser til en kommende avgjørelse i sin rettssak og uttrykker håp om å få besøke Filippi om kort tid, kan man tolke at brevet må ha blitt skrevet fra Roma mot slutten av hans første fengsling, omtrent i år 63 e.Kr.

Paulus ble holdt fanget i Roma i to hele år, og dette var perioden som romersk lov beskrev som grensen for hvor lenge en fange kunne holdes etter en appell til keiserens domstol, dersom det ikke skulle bli noen rettssak. På dette tidspunktet kommer Lukas’ fortelling i Apostlenes gjerninger til en ende ved at enten måtte den tiltalte prøves, finnes skyldig og følgelig henrettes, eller så måtte de jødiske saksøkerne tillate at saken ble frafalt, og at han dermed ble løslatt. Selv om han ikke kunne være sikker på utfallet, forventet apostelen seg det siste alternativet, det er ingen grunn til å tro noe annet.

To hele år i fangenskap i Roma kan virke som unødvendig bortkastet tid, men apostelen skrev i brev til filipperne kort tid før sin frigivelse: «Jeg vil at dere skal vite, brødre, at det som har hendt meg virkelig har bidratt til å fremme evangeliet, slik at det har blitt kjent gjennom hele pretorianergarden og alle andre at mitt fangenskap er for Kristus. Og de fleste av brødrene har blitt trofast til Herren på grunn av min fengsling, og er mye modigere til å tale guds ord uten frykt».  

Hva som hendte med Paulus på slutten av den to år lange fengslingen er ikke blitt fortalt. Lukas har muligens hatt som intensjon å skrive en fortsettelse om hans livshistorie og arbeid for Jesus og evangeliets vekst, som i så fall ville ha fortalt om evangeliets vekst i den vestre delen av riket. Uansett hva han evt. håpet på, er det åpenbart ingen slik fortelling bevart. Det nærmeste man kommer en slik redegjørelse er brevet fra (pave) Klemens av Roma til korinterne, skrevet omtrent i år 96 e.Kr., hvor følgende gravskrift dukker opp: «På grunn av sjalusi og stridigheter viste Paulus ved sitt eksempel prisen for tålmodig utholdenhet. Etter at han hadde vært syv ganger i lenker, hadde blitt drevet i landflyktighet, hadde blitt steinet, hadde preket i øst og i vest, vant han den edle berømmelse som var belønningen for hans tro. Etter å ha undervist om rettferdighet til hele verden og ha nådd de fjerneste grensene i vest, og da han hadde båret sitt vitnesbyrd til herskerne, forlot han verden og gikk til det hellige stedet, etter å ha innehatt et bemerkelsesverdig mønster av tålmodig utholdenhet». 

Siden de pastorale brevene henviser til opplevelser for Paulus som ikke passer inn i fortellingen i Apostlenes gjerninger, og nevner en rekke enkeltpersoner som ikke vises i fortellingene fra misjonsreisene, har det ofte blitt hevdet at apostelen etter sin frigivelse fra fengselet, fortsatte med sitt evangeliske virke i den østre delen av riket (i hvert fall i landene rundt Egeerhavet), og kanskje til og med oppfylte sitt etterlengtede ønske om å besøke Spania. Siden det skrives om han i fengsel i andre brev til Timoteus, spekuleres det også i at han, rundt år 67 e.Kr., ble arrestert og, ifølge tradisjonen, halshugget i Roma etter ordre fra keiser Nero. Hvis man antar at disse hypotesene i det minste er nær sannheten, må Paulus ha skrevet det første brevet til Timoteus og brevet til Titus like før sin død i år 67 e.Kr. I sitt første brev til Timoteus forsøker han å oppmuntre sin unge kollega vedr. hans pastorale ansvar i Efesos.

Han formaner Timoteus til å være besluttsom mot visse falske lærere, og gir instruksjoner om kvalifikasjoner for ledere og behandling av ulike medlemmer i kirken. I sitt brev til Titus, kirkeleder på Kreta, formaner han igjen om pastorale oppgaver og avtaler om (1) kvalifikasjoner for ledere i kirken, (2) behovet for å motsette seg falsk lære, (3) behandling av ulike klasser av medlemmer i fellesskapet og (4) gode holdninger til troende i et hedensk samfunn. Paulus’ andre brev til Timoteus er kronologisk sett senere enn de andre pastorale brevene, og er i helt annen tone. Mens apostelen kan lage planer og bevege seg fritt i det første brevet til Timoteus, er han i det andre brevet en fange, og enden nærmer seg raskt. Tilsynelatende mens hans skriver fra Roma ventende på sin henrettelse, nærer Paulus et sterkt ønske om at Timoteus kommer til ham før vinteren. Men han er enda mer bekymret for at Timoteus må opptre eksemplarisk i livet sitt, og at han må være trofast til tjenesten han har blitt kalt til.

Dette siste brevet til den store apostelen er rikholdig og variert. Det er inkludert rørende appeller, konstante beskyldninger, og notater av triumf i møte med forestående død. I virkeligheten er det andre brevet til Timoteus Paulus’ siste vilje og testament, og etter mange år med virke for Kristus, avslutter han med rolig tillit og lovprisning til Gud: «Jeg er allerede på vei til å bli ofret, tiden for min avgang er kommet. Jeg har kjempet den gode strid, jeg har fullført reisen, jeg har beholdt troen. Derfor er kronen av rettferdighet, som Herren, den rettferdige dommer, vil forære meg på den dagen, og ikke bare til meg, men også til alle som har elsket hans åpenbaring....Æret være ham i all evighet. Amen».

Dette var Paulus’ siste ord….

Paulus’ reiser har endret verden for all fremtid. Spesielt ville Europas historie vært en helt annen uten Paulus og hans reiser. Tenk bare: Ingen pave, ikke noe Vatikanet, ingen Luther, ingen Calvin, ingen kirker, sannsynligvis ikke noe engelsk imperium (Henry VIII lagde sin «egen» kirke og ble mektig på den måten - etterfulgt av sine etterkommere). Videre et totalt annerledes Amerika - praktisk talt et totalt annerledes vestre verden. Ikke noe IRA - men heller ingen frelsesarmé.

Om det var for det bedre eller for det verre vil være en evig diskusjon mellom troende og ikke-troende, også innenfor grupper på begge sider. Uansett gikk det i retning av demokrati, uavhengig tenking og det «moderne samfunn» vi i dag lever i. Det er umulig å si hvordan samfunnet vårt ville ha sett ut uten alle disse hendelsene.

Uansett, tenk bare på hvilken innflytelse én person kan ha!