ISLAM OG KRISTENDOM (2) - historien bak
Tyrkia har gjennom tusenårs lang historie vært preget av noe unikt når det gjelder religion. Folkegrupper med ulik tro har levd i fred, side ved side, nesten fra tidenes morgen. Dette er en tradisjon vi ser like sterk i 2012. Vi har gått inn i dybden av dette fenomenet. I forrige utgave ble historiske fakta beskrevet – med start i 1204. Denne gangen vil vi gå mye lenger tilbake i tid, før disse to religioner hadde separate navn.
I begynnelsen var det ingeng religioner. Kun tro. Som først ble fortalt, senere nedtegnet. Genesis – begynnelsen beskriver første mann på jorden. Hans navn er Adam. På tyrkisk betyr adam mann.
Første Mosebok bringer oss gjennom historien om Kain som slo ihjel sin bror Abel, Noah som strandet arken på fjellet Ararat (i dagens Georgia) og videre til Babel. Tårnet han bygde og hans bestebern etter å soille Gud, er kjent som årsaken til spredningen av mennesker over hele verden.
Abraham var en nomade, på lik linje med mange andre på hans tid. I følge de fleste religioners bøker, er han født i år 1984 etter jorden skapelse. (Interessant å observere at det nye Israel også ble grunnlagt i 1948 – etter Kristus.) Abraham og hans kone Sara var barløse, men deres høyeste ønske var å få en sønn. De bestemte at tjenestepiken Hagar skulle bære Abrahams barn. Hun fødte en sønn og de kalte ham Ismael. Til tross for sin høye alder, fødte Sarah også like etter. Sønnen fikk navnet Isak. Hagar var ung og vakker og Sara var sjalu. Hagar og Ismale måtte forlate Abrahams leir. Ved spearasjonen av de to halvbrødrene kom også separasjonen av en tro. Isak er stamfaren til Jesus (kristendommen) og Ismale er stamfaren til Muhammed (islam).
På Abrahams tid var Tyrkia kjent som Hettittenes rike, fortidens anatoliske folkeslag.
Femte Mosebok avsluttes med Moses’ død. Etter 40 års vandring i ørkenen, leder så Josva den store gruppen mennesker inn i det som kalles Kanaans land. Et lan Gud lovet dem. Han lovet dem også å sende sin sønn til jorden en dag, for å endre alt ondt til godt. Den gruppen av mennesker som ikke trodde at en enkel snekker som Jesus kunne være Guds sønn, formet en tredje stor religion (jødedommen).
700 f.Kr. - Assyria erobrer deler av dagens Tyrkia. Den lille delen som gjenstår blir kalt Lydia.
600 f.kr. - Babylon tar over Assyria. Lydia vokser og dekker mesteparten av Tyrkia.
500 f. Kr. - Det persiske keiserdømmet overtar Lydia, og blir et av de største keiserdømmer som noensinne har eksistert.
300 f.Kr. - Den hellenistiske sivilisasjonen starter rett etter Alexander den stores død.
Den hellenistiske sivilisasjonen brakte gresk mytologi inn i et keiserdømme som hadde vokst ytterligere. Religionen blandet guder og menn – akkurat som i den norske mytologien – og var spennende og mektig. Litt mer fargerik enn dagens religion, som har sine røtter mer i historiske fortellinger. Romerne tok bit for bit av den greske giganten. Når Egypt ble erobret i år 30 f.Kr. kontrollerte det Romerske riket hele Middelhavsområdet. Romerne hadde den samme mytologien som grekerne, bare med andre navn på gudene. Denne religionen besto helt til Jesu fødsel.
Den ydmyke snekkeren fra Nazaret ga folket rundt seg mange bevis på at han var Guds sønn. Hans tilhengere økte, og de ble enda flere etter hans død. Få år senere var de kristne forfulgt over hele Romerriket.
I Tarsus ble Saulus ble født mellom år 10 – 5 f.Kr. Tarsus ligger nær dagens Mersin. Saulus ble rekruttert til å forfølge kristne. Han var på oppdrag, på vei til Damaskus, når han hadde en spesiell opplevelse. Han påsto senere at han hadde blitt blindet og slått til jorden – og at Jesus hadde snakket til ham. Saulus ble kristen og forandret navnet sitt til Paulus. Han fortsatte og reise rundt i Middelhavsområdet hele sitt liv for å spre kristendommen.
Det Romerske riket ble sakte forandret til et kristent land. Konstantin den første, grunleggeren av Konstantinopel ( se artikkelen om biltur til Tyrkia), var den første keiseren som konverterte til kristendommen tidlig i det 4. århundre. I 391 gjorde Theodosius den første kristendommen til statsreligion i Romerriket.
Muhammad ibn Abd Allah ble født i Mekka (Saudi Arabia) ca. år 570 e. Kr. Han var ung når han mistet foreldrene sine og vokste opp hos sin onkel Abu Talib. Som ung mann hadde Muhammad suksess som handelsmann. Han begynte og jobbe for forretningskvinnen Khadija, og når han var 25 år giftet han seg med den 15 år eldre kvinnen.
I måneden Ramazan i år 610 fikk Muhammad sitt profet kall. Profesiene hans ble ikke godt mottatt i Mekka. Han forlot den, og slo seg ned i Yatrib. Når han senere overtok lederskapet i staten, kalte han byen for Medina (medina-al-nabi, profetens by). Koranen ble ikke skrevet av Muhammad, men av studentene hans, etter hans død. Den nye religionen ble kalt Islam (fra arabisk silim/salaam = fred/hilsning).
La oss flytte oss til år 1204, året hvor den mektige byen Konstantinopel ble angrepet av korsfarere (se del 1 i september utgaven). Dette angrepet kom fordi korsfarerne trengte penger for å befri Jerusalem fra muslimene. Resultatet ble at hovedstaden i Byzantium ble svekket og lett å erobre for muslimene i år 1453. Lykkelig uvitende om dette fortsatte korfarerne sin ferd mot Jerusalem. En hellig by som ble erklært eid av tre ulike religioner – som en gang i tiden sprang ut fra en tro.