Vårt første møte med vår fadderfamilie

01.06.2012 00:00

av Torhild Hermansen-Laage
 

Hele påsken 2012, var vi i Mahmutlar. Vi fikk 14 dager her nede, noen deilige dager. Været var topp og varmen var akkurat passe. Tiden gikk med til arbeide, men litt kos og avslapping ble det selvfølgelig tid til også.

Før vi reiste hit ned denne gangen, visste vi at vi skulle få vår egen fadderfamilie !!  Vi var kjempe spente !!
Torsdag  29.  mars 2012  fikk vi et møte med Yasemin, hun som skulle tildele oss vår familie. Vi satt oss ned og begynte å prate sammen, så forteller hun at det sto egentlig mellom to familier. Hun slo på sin pc og skulle vise oss bilder av de to familiene. ” Da begynte tankene  å svirre rundt i hodet mitt ”, jeg sa også til Tonny , mannen min ” tenk å måtte velge ”!! Det blir ikke lett!!

Men, etter å ha sett bilder av familiene og hvordan de bodde  og hørt litt om dem, så var ikke valget så vanskelig allikevel J.   Vi satt og pratet lenge og fikk en del informasjon om vår familie. Fatma hadde fem barn. Eldste dattera var gift og flyttet ut og eldste sønn var i militæret. Ingen av de to hadde noen mulighet å forsørge mamma`n og de tre søskna sine. Fatma var også blitt enke for 3 mnd siden. Etter at mannen døde hadde hun ingen som kunne forsørge de.  Etterpå fikk vi være med å hilse på og se hvor og hvordan de bodde!!  Det ble en STERK opplevelse for oss!! Måtte holde tilbake gråten og tårene.  To av barna var på skolen, men vi fikk møte mamma`n og minste jenta på halv annet år, hun lå og sov.  Jeg  sto lenge og bare så på henne. Hun var så utrolig vakker der hun lå !!  Jeg tittet rundt meg og tenkte ” år det an å ha det slik ”!! De hadde en ovn i stua som de fyrte i når det var kaldt, det var sot og svart overalt!!  De trengte virkelig hjelp !! De eneste møblene de hadde var sofaen den lille jenta lå å sov på!!! Mange tanker gikk igjennom hode mitt, vi fikk virkelig se fattigdommen på nært hold!!  Utenfor huset (jeg vil vel heller si skuret) sto en barnevogn og en ødelagt sykkel . Det var liksom det eneste barna hadde.  Sykkelen var eldste mann på 13 år sin, men den kunne han ikke bruke fordi den var ødelagt og punktert. De hadde jo heller ingen penger slik at de fikk reparert den .  Zeki var også med oss, så både han og Yasemin snakket med Fatma som mamma`n het, og de oversatte for oss etterpå.  Tonny og jeg  ga Fatma litt penger, slik at de kunne reparere sykkelen og få handlet litt mat.  Hun tok imot og klarte vel ikke helt å vise følelser på hvor glad hun ble.  Hun smilte og vinket når vi dro. Dette ble en tøff opplevelse!! 

Tankene mine klarte ikke å komme vekk fra denne familien.  De var der hele tiden.  Om natten drømte jeg om de også. I drømmen min ble det pusset opp der de bodde og den lille jenta ble jeg på en måte «mamma» til!!! Helt utrolig hva en kan drømme , men det tyder jo selvfølgelig på at det gikk veldig inn på meg.

Dagene i Mahmutlar gikk og vi prøvde å finne et nytt sted å bo til denne familien. Fatma var villig til å flytte, men ville gjerne bo i nærheten av skolen til barna. En dag vi sitter på Central Park og spiser sammen med Zeki, kommer Şimşek og setter seg ned sammen med oss. Da spør plutselig Zeki om han visste om noen leilighet for denne familien. La meg sjekke litt sier han, han trodde faktisk han kunne fikse en!! Helt utrolig!!!!  Vi ble så glad!!  Vi skulle få endelig svar om et par dager…

Avtalen vår etterhvert nå med Sidsel og Yasemin, var å ordne en konto til Fatma hvor vi kunne overføre en fast sum med penger hver måned, slik at de hadde til husleie og litt mat. Hjemme i Norge driver vi blant annet Skogro Barnehage A/S som er med på å bidra til denne familien. På sikt vil vi også prøve å få til innsamling i form av FN dagen og diverse gjennom Barnehagen, hvor vi da ikke bare samler inn til denne ene familien, men gir også vårt bidrag videre til Barnas Brobygger!!

Dagene gikk igjen og det var snart hjemreise til Norge for oss. Det visste seg at det skulle ta litt lenger tid å få svar ang denne leiligheten.
Vi er medeier i både Central Park restaurant og Bellmann butikk. Restauranten kommer også til å bidra med litt mat og Bellmann butikk med klær av og til.
To dager før vi reiste tilbake til Norge denne gangen, samlet vi sammen 3 poser med klær fra Bellmann butikk og dro til Fatma og barna for overlevering.  Da vi kom dit var de ikke hjemme.  Men da naboene så vi kom, var de ikke sene om å hjelpe til med å finne de. De mente på at de akkurat hadde tatt seg en tur. En mann satt seg på sykkelen sin og syklet av gårde for å se etter dem. Helt utrolig, tenkte jeg, men saken var at de hadde skjønt at denne familien skulle få hjelp.  Vi ble stående der en stund, men omsider kom mannen tilbake, sliten og svett, stakkar. Han hadde funnet de, og brått dukket både Fatma og de tre barna hennes opp.  Det virket som om hun var glad for å se oss igjen. Nå fikk vi hilse på de to andre barna også. En gutt på 13 år og ei jente på 9 år. De var så utrolig vakre de også. Barna satte seg ned og Fatma ble stående og prate med Zeki.  Jeg tok frem posene med klær og begynte å dele ut. De skjønte liksom ikke hva som skjedde, men etterpå kunne vi se glede i ansiktet både på mor og barn. Hun lille skjønte nok ikke så mye av det. Jenta på 9 år fikk jeg en god klem av og hun ble liksom bare stående å titte meg langt inn i øya og smile. Slapp meg ikke!!  Var så vakker!! Da vi reiste der fra, sto alle sammen med et smil om munnen og vinket. Det var det siste vi fikk se til dem denne gangen. Men i tankene mine er de hele tiden. Snart kommer vi ned til Mahmutlar igjen og da går også selvfølgelig turen til vår fadderfamilie.  Gleder meg enormt allerede!!
Hjemme i Norge fikk vi en dag beskjeden om at leilighet til Fatma og barna var i boks. Noe så flott!!  Vi ble så glad!!   Det ble en del mailer og telefoner frem og tilbake med vårt nettverk i Mahmutlar. Det skulle vise seg at denne leiligheten lå veldig langt unna skolen til barn, noe Fatma ikke likte.  Vi gikk noen runder med oss selv og fant til slutt ut at vi kunne ikke flytte familien bare fordi vi ville at de skulle ha det mye bedre. Det er heller ikke bare bare og rive de fra naboer som de har god kontakt med. Tyrkere er ikke som oss, de lever nesten 50 år tilbake i tid……   Så det vi nå har blitt enig om er å pusse opp stedet de bor i dag, (kanskje jeg er sanndrømmer) og heller på sikt være på jakt etter et nytt sted å bo til de.  En leilighet som ikke er så langt unna skolen barna går på.

Zeki bistår i opp pussingen, det blir spennende å se når vi kommer ned igjen hvor langt de har kommet og hvordan det blir.
Det går mot sommerferie nå, og da kommer vi snart. Koffertene fylles opp med klær, leker og diverse. Ikke bare til denne familien, men også andre fattige i Mahmutlar, Tyrkia!! Vi ses snart igjen!!

Fotoalbum